Skjærgårdsheimen ....Gå tilbake og se omtale på egen side.
Oksøy fyr ... Gå tilbake og se omtale på egen side.
Skipbåen
Her har mangt et forlis skjedd opp gjennom årene.En ettermiddag i september 1856 gikk sluppen «De tvende Brødre» for fulle seil fra Isefjærfjorden med kurs for Mandal hvor den hørte hjemme. Lasten bestod av mel, murstein og grønnsaker. Ved ti-tiden samme kvelden grunnstøtte sluppen på Skipbåen, men kom seg løs og dermed bar det rett i fjellveggen på Oksøy. Skipper Jørgensen og en av mannskapet forsvant. Tredjemann kom seg iland med store hodeskader og måtte tilbringe flere døgn på fyret før han kunne settes iland. Dagen etter lå et halvt snes hodekål og vasket i sjøen langs Oksøy-landet. Stort mer levnet ikke havet.
Kinn
Navnet skal komme av de bratte fjellsidene. På høyeste toppen av Kinn finnes 2 gravrøyser. De er fra overgangen mellom bronsealder og jernalder. Denne gravskikk vant innpass på fåre trakter allerede i bronsealderen - omkring 1500 år før Kristus. Det kan neppe herske tvil om at disse røysene er bygd for samfunnets mektigste høvdinger og småkonger. Røysene ligger helst på høyder med fin utsikt over sjøen, og meningen var nok at den døde høvdingen skulle kunne skue utover havet og følge med i trafikken langs leia hvor han selv så mange ganger hadde fartet. Flere av disse røysene er idag nokså flate og uanselige. De er laget av stein slik at vann og luft kan trenge inn - i mostsetning til gravhauger av jord og leire som kan ha en konserverende virkning. Alle gravrøysene er fredet.
Lille Risøya
Det finnes jorder og rester etter hus. Det fortelles at det var en bymann som flyttet med sin familie til Lille Risøya. Han skulle drive med høns og fiske. Han satte opp et lite hus og ryddet jordene for stein, men så en dag døde kona hans og han satt alene med sin lille datter. Det gikk en tid og så en dag forsvant faren på sjøen. Naboene på Skålevik ble oppmerksomme på dette og fikk rodd ut og hentet den lille jenta som satt på fjelltoppen og speidet etter faren sin.. Jenta ble plassert hos en familie på Skålevik hvor hun vokste opp. Huset på Lille Risøya ble senere revet og flyttet til Skålevik.
Store Risøya
Gabriel Scott forteller om Risøya i sin bok «Alkejægeren». Det var her ute Tore Vehus bodde da han flyttet fra onkelen sin. I en hule på Risøya rigget han seg til med lyng og brensel og to-tre halmsekker. Denne hulen er siden sprengt bort av folk som lette etter feltspatt. Hvis man kjører inn i bukta på østsida, kan man se rester av hulen under den høyeste toppen. Ennå er der et lite krypinn.
Flekkesundet
I seilskutetida var Flekkesundet ballastplass. Seilskutene med sin svære rigg var avhengig av last eller ballast for å oppnå stabilitet. Mye av ballasten ble lempet på sjøen når skuta nærmet seg land for å ta inn last, men enkelte steder ble ballasten brakt inn til land for senere å brukes til oppfyllinger. Ballasten besto gjerne av sand, jord eller stein. Flekkesundet var et slikt sted skutene kunmne kvitte seg med ballasten. Vi kan enda se en rustet jernpåle på begge sider av sundet. På disse var ballastmerkene plassert.
Fredriksholm festning
Fredriksholm festning, som engang spilte en viktig rolle i forsvaret av kysten vår,ble påbegynt i 1656. Jørgen Bjelke var på den tid lensherre på Agdesiden og det var etter hans råd festningen ble lagt på denne holmen. Festningen var ferdigbygd i 1662. Den hadde tårn som var prydet med kuppel og en kobberfløy med Fredrik 3's navnesiffer. I tårnet bodde kommandanten, og her var også Kongens gemakk. Murene var av gråstein, dekket med torv og palisadeverk utenpå. Innenfor muren gikk det et galleri. Tilsammen hadde festningen 24 kanoner. Under de store konvoiene på slutten av 1600-tallet kunne det samles over 100 skuter her for å få beskyttelse av Fredriksholms kanoner. Da kunne det gå meget livlig for seg i denne uthavna som idag ligger der så fredelig. I 1804 ble festningen nedlagt, og 3 år senere kom det engelske linjeskipet «Spencer» sammen med 2 andre skip seilende inn på havna. De inntok den nedlagte festningen og sprengte den i luften. Denne «dåden» kostet engelskmennen 4 mann. Da eksplosjonen lost vente på seg, ble disse fire kommandert i land på festningen for å se om luntene hadde sluknet. Da kom det store smellet.
Kjerskilen
Dette var en plass hvor båtfantene hadde tilhold.Særlig var det et par - Hans og Olina - som holdt til her i flere år. Når Olina snakket var det som om lyden kom ut av nesa. Folk sa at hun hadde ingen himmel i munnen sin. Hans reparerte bluss, lanterner og laget kaffekjeler til fiskerne. Så var det en sommerdag i begynnelsen av makrellfisket at Olina kom roende i prammen sin. Hun kom bort til en båt som nettopp var kommet inn fra sjøen og spurte om hun kunne få noen makrell til middag. Men fiskeren var noe i ulage fordi han hadde fått lite den natta og han ba Oline holde seg vekk med den tigginga. «Ja,Ja», sa Olina.»Så skal du vite at det er ei god holle der ute, men den skal være skjult for deg iår.» Fiskeren strevde med garna sine hele sommeren og fikk nesten ikke noe makrell. Da kom det rykte ut at Olina kunne trolle.