I Flekkerøy Historielags årsskrift nr. 5 har Jo van der Eynden skrevet følgende om Oksøy fyr:
"Fyret ligger pø en øy i innseilingen til Kristiansand. Bemannet kystfyr med bifyr. Meteorologisk stasjon. Fyrkommisjonen av 1928 hadde oppført "Flekkerøy kystfyr" og "Odderøy havnefyr" som første prioritet blandt de 16 fyranleggene de mente var nødvendige langs norskekysten. I 1830 kom en ny kommisjon fram til at "skjæret Oksøen" ville være det beste sted for kystfyret. Hele øya ble kjøpt av staten i 1831 for at fyrbetjeningen skulle kunne "nyde hvad stedet kan udbringe" og i 1832 sto fyret ferdig. Det besto av et 23 meter høyt teglsteinstårn, med "et Lentilleapparat, efter et nytt fransk System": Det var et 2.ordens linseapparat "fast med 3 omgående Lentiller der giver et forsterket Skin hvert 4de minut".Apparatet ble bestilt fra Frankrike og en ingeniør fra det franske fyrvesenet kom opp for å montere og gi sine instrukser om driften. Oksøy fyr ble derved det første fyret i Norge med linseapparat, og Norge ble det tredje landet i verden (etter Frankrike og Nederland) som tok systemet i bruk.

I tillegg til tårn og lykt, besto fyrstasjonen av et laftet våningshus, med 3 rom og et loftsværelse, et lite uthus og en primitiv landing.

Til å vokte det nymotens linseapparatet ble det ansett som betingelse at man fikk tak i "en mann af bedre Opdragelse". Til gjengjeld ble det vedtatt å benytte tittelen "fyrforvalter" i stedet for "fyrbetjent" som var det vanlige. Lønnen ble fastsatt til 584 spesidaler, hvorav to pålitelige "fyrkarler" også skulle underholdes. Dessuten fikk fyrforvalteren også ansvar for å føre oppsyn med Odderøy Fyr. I 1835 ble fyrvokteren pålagt å ansette en fast assistent som skulle ha 90 spd. i lønn, samt fri kost og losji. Til gjengjeld ble han fritatt for å holde mer enn en fyrkarl.

Den første fyrforvalter på Oksøy, fhv. månedsløytnant i marinen, C.J.Bergh, var en skrivefør mann, som ikke la fingrene imellom når han henvendte seg til administrasjonen. Han klaget stadig over mangler og svakheter ved anlegget. Vannforsyningen var mangelfull, og "kaldt er her som bittre Fanden". Snø og fokk trengte seg inn gjennom veggene i våningshuset, så det var umulig å holde det varmt selv om en fyrte både natt og dag. Klagene førte til at huset ble panelt i 1834. Også forholdet til oppassere og assistenter var problematisk. Fyrforvalteren hadde selv stor familie, og boligen var liten. Assistenten var henvist til å sove sammen med noen av barna, og det framgår av forvalterens brev, at han i perioden fra 1832 til 1845, avlet ialt 7 unger. I tillegg hadde han og kona 10 barn fra før! "Men man må jo finne seg i den skjebne Gud har satt en", som han uttrykte det. Ved sin død i 1875.hadde han ialt 25 barn, riktignok fordelt på to forskjellige koner. Først i 1861 ble det oppført egen bolig med et lite uthus for assistenten. I 1834 ble hele øya. med tilliggende skjær og holmer fredlyst, og i 1838 fikk forvalteren lån av det offentlige for å komme igang med oppdyrkingen av øya. Også på Oksøy ble det i 1839 hugget inn et merke i fjellet for middel vannstand. Dette finnes "i en stor Sten beliggende mellom de vest-sørvestre Holme og Skjær der danne havnen med Tabaksvigen".

I 1853 ble lykta forandret til fast lys. Fra 1860 begynte en å ta meteorologiske observvasjoner ved stasjonen, og denne tjenesten ble utvidet etter at det ble lagt ut telekabel i 1869. Samtidig opprettet telegrafverket en semafor stasjon med signalmast for dagsignalisering etter det internasjonale flaggsystemet. Det ble også satt opp egen bolig for telegrafisten. (Semafor er en høy stang hvor det på toppen er festet 2 svingbare armer, som hver for seg kan stilles i forskjellige retninger i forhold til stangen. Hver bokstav i alfabetet fremstilles ved en bestemt stilling av de to armer, slik at man kan signalisere et ord ved å stille inn bokstav for bokstav. Semafor kunne benyttes på temmelig stor avstand. Semaforering ble også ofte brukt på den enkle måte at "signalmannen" inntok en godt synlig plass og brukte sine armer med et lite flagg i hver hånd.)

Under tordenvær i 1909 ble sematorbygningen antent av lynnedslag og brandt ned til grunnen. Den ble oppført igjen året etter.

Det første tåkesignalet kom i drift i 1891. En "1ste klasses sirene med petroleumsmotorer som drivkraft". Det var første gangen denne typen motorer ble tatt i bruk i Fyrvesenet, og anlegget ble montert i et eget maskinhus, ca. 150 meter østenfor tårnet. I tillegg måtte betjeningen økes, og det ble derfor satt opp en ny forvalterbolig. Den gamle ble innredet til bolig for reserveassistenten.

I 1920 ble tåkesirenen erstattet med et sterkere anlegg. Det ble bygget nytt maskinhus, kloss inntil tårnet, og selve sirenen ble anbrakt oppe på tårngalleriet. Året etter antente gnister fra eksosen ytterkledningen, så maskinhuset og oljeboden ved siden av brant ned. Nytt maskinhus og oljelager ble oppført i jernbetong, og nytt maskineri av norsk fabrikat ble innstallert. Etter ytterligere krav om forsterking av tåkesignalet, ble sirenen skiftet ut med et diafonanlegg i 1936, med tilhørende trykklufttanker, kompressorer og dieselaggregater.

I 1896 ble telegrafen avløst av telefon. Samtidig ble semaforstasjonen overtatt av Fyrvesenet.

Etter hvert var det kommet krav om et kraftigere og mer karakteristisk lys på Oksøy. Det gamle mursteinstårnet var også begynt å bli skrøpelig, og i 1900 ble det derfor reist et 36 meter høyt støpejernstårn, med et nytt 1.ordens lynblinkapparat. I 1907 ble det i tillegg opprettet et bifyr i tårnet. Støpejernstårnet ble levert av firmaet S.H.Lundh i Kristiania, og er et av de høyeste i landet. Linsen er av fransk fabrikat. Fyret lyser rundt og gir 2 hvite blink hvert 45 sekund. Tårnet var til å begynne med hvitmalt, men har nå to røde ringer på hvit bunn.

I 1929 anla marinen en radiopeilestasjon ved fyret. Den var plassert der det eldste maskinhuset hadde stått. Den første tiden bodde stasjonens betjening på Flekkerøy. I mellomkrigsårene ble det også satt opp en luftvernkanon sør for maskinhuset. Den ble brukt til øvelsesskyting.

Under 2.verdenskrig anla tyskerne endel stillinger m.m. på øya, blandt annet ble det satt opp en 5 cm Pv.kanon i sokkellavett ved Steinhuset (en fjellknatt). Antagelig var det også da det le laget "bombesikkert rom" i fjellet her. Det ble også satt opp endel brakker på øya. I 1945 ble fyrmesterboligen ødelagt av en brann, hvor også fyrmesterens kone omkom. En ny dobbelt bolig for assistenter, med tilhørende uthus ble oppført i 1950. Boligen til semaforstasjonen ble tatt ibruk som bolig for reserveassistenten.

Strømkabel ble lagt ut til øya i 1951. Da ble også fyret elektrifisert. Radiofyr ble satt i drift i 1964.

I en beskrivelse fra 1960-årene ser vi at jordveien på øya var delt mellom betjeningen. Fyrmesteren hadde den søndre del av øya, hvor det var 21 ar oppdyrket areal. Av dette var 4,5 ar hage. Førstebetjenten hadde den midtre del av øya (19,5 ar), men 2.betjenten hadde den nord-østre delen (også 19,5 ar oppdyrket) Reservebetjenten måtte nøye seg med en hage på ca 100 kvadratmeter. Den nordre del av øya var felles utmark,men lakseretten som hørte til her, var fyrmesterens.Den blir riktignok karakterisert som "uten verdi".

I en artikkel i Fædrelandsvennen den 14.3.1997, med overskriften "Oksøy og Grønningen testfyr for alarmsystem" fremgår at Kystdirektoratet har planer om å bruke Oksøy og Grønningen fyr i testingen av helt nytt utstyr for fjernovervåkiong av fyrlykter i Norge.