Navnet var visst opprinnelig bare Flekker, Flertall av flekk (sml. flertallsnavn som Hvaler, Urter). I det 16. årh. blir en festning på øya kalt Flekkerhus, og Agdesiden Len kan bli kalt Flekkerhus len. Ordet flekk blir brukt i stedsnavn om jordstykke, sml.f.eks. Flekkeviga i Tveid. Navnet på øya skulle da egentlig bety øya med oppdyrkede jordstykker. (Didrik Arup Seip dr.philos)" Sitat fra Aschehougs leksikon slutt.)

Flekkerøy (navnets opprinnelse ?!)

Det må ha bodd folk på Flekkerøy i uminnelige tider. Både navnesettingen og de oldfunn som er gjort vitner om det. Fast bosetting har det iallefall vært siden vikingetiden. En teori går ut på (som nevnt i avsnittet foran) at det er de mange små dyrkede jordflekkene mellom knausene som har gitt øya navnet. Lokalhistorien har imidlertid en annen forklaring: Det er trolig at Flekkerøy har fått sitt navn av de brede striper i fjellet på øyas vestside. Disse striper som skyldes vekselsvis lyse og mørke bergarter, er godt synlige fra sjøen og ser ut som svarte og hvite flekker. De ble brukt som landemerker av sjøfarende. Ja, for sjø og skip har spilt en stor rolle for utviklingen på Flekkerøy. Her fantes en av sørlandets beste havner, sentralt beliggende og etterhvert også beskyttet av kongelige kanoner. Det var fortifikasjoner (festningverk) på Gamleøya i Vestergapet lenge før Kristiansand overhodet var påtenkt. Siden ble festningen Fredriksholm bygget, ruinene av den er ennå å se, selv om de bare gir en anelse av fordums stolthet. Festningen ble sprengt i luften av engelskmennene i 1807. Nå tjener festningsvollene som friluftsområde.

Men tilbake til svunne år: To av våre tidligere historikere, Absalon Pedersen Beier og Peder Claussønn Friis, berømmer begge havnen Flekkerø. Og den har også funnet plass på gamle hollandske sjøkart, og øya er navngitt: Vlecker,Vleckere og Vledere. Et skjær i det føffe og steinete farvannet heter forøvrig Flanderen.

Litt historie fra 1807

(Det bodde ca 250 mennesker på øya dengang) Den 11. september 1807 ankret 3 engelske skuter opp på havna. Etterhvert tok matrosene seg i land både på Møvig og på Flekkerøy. De herjet så fælt at til slutt måtte folk flykte.

På Flekkerøya strevde folk med å gjemme verdisakene. Mange bar disse til den helleren som kalles "Kjelleraskensura". Alt var kaos og det fortelles at Anders Anstensens barn, Torkild, ble båret til helleren og lagt der mens faren løp hjem for å hente kona og et større barn. Men disse var gått i en annen båt, og i forvirringen som oppsto, glemte faren spedbarnet som lå i helleren da han rodde vekk fra øya. Det lød rop og skrål fra stranda og i vill flukt rodde båt etter båt over til fastlandet. Da mannen senere på kvelden traff kona, gikk det opp for dem i all sin gru at lille Torkild var gjenglemt på øya. I ly av nattemørket rodde to menn tilbake for å hente gutten. På tilbakeveien ble de skarpt forfulgt av engelskmennene utan at de ble innhentet.

De flyktende fra øya tok opphold på gårdene i Søgne, Oddernes, Tveit og Randesund. Det var få som søkte byen fordi de mente det kunne ventes angrep på Kristiansand. Engelskmennene hadde jo bombet og brent København og det samme kunne jo skje i vår by.

På Møvig rømte folk på skauen. Det fortelles imidlertid at Beint Olsen på Bakken ble værende hjemme. Engelskmennene som ikke hadde smakt ferskt kjøtt på lang tid, kom til Bakken og tok ei ku fra Beint. Men de kom tilbake og betalte for kua. På Torsteinsneset var Sissel Toresdatter alene da engelskmennene kom. Da hun forsto at det var kua de var ute etter, stilte hun seg i fjøsdøra med sigden i neven. På den måten fikk hun hindret at de tok den eneste kua hennes.

På Flekkerøya var det bare 2 mennesker tilbake. Det var ei jente fra Lindebø og Herman Kjære. Han ville passe på huset sitt og satt inne da 20-30 engelske matroser stanset utenfor. Dette var for mange, selv for Herman Kjære. Han treiv klokka av veggen og sprang ut bakdøra.. Tidligere hadde han ryddet huset så reint at engelskmennene ikke fant noe av verdi. Men engelskmennene brøt seg inn i mange hus og ødela innbo og kledde seg i kvinnfolkklær mens de skjøt blink på sauer som løp fritt omkring. Både kuer og sauer gikk på frifot om hverandre både dag og natt i åtte døgn, uten å bli melka eller stelt. "Det var just som i Svartedauens dager" sa de gamle senere når de fortalte om dette. Det var ikke lenge etter dette at Hermann Kjære måtte inn til byen for å skaffe seg noe mat. Men han fikk ikke mer enn 2 små brød som han hadde med seg da han i kveldinga rodde mot Steinsundet. Da han kom til Timlingen, traff han en båt med 12 engelske matroser som ville stanse ham. Men Hermann slo løs på dem med årene og for hvert slag falt en mann. Selv var han så myk og ledig at det var uråd å treffe ham.Da han hadde slått ned åtte mann, tok de fire som var igjen årene fatt og rømte for livet. Herman måtte karre seg inn til Fiskåstranda med masta og spridet, da der ikke fantes ei hel åre i båten hans.

Etter ei ukes tid begynte folk å vende tilbake til Flekkerøya. Barn og ungdom var ville av glede, men mange av de gamle gråt. Det ble et underlig godt naboforhold etter dette. Hele øyas befolkning var mest som en stor søskenflokk som hjalp hverandre. Mange av dem som før flukten var velstående, kom hjem til hus som var ribbet omtrent for alt. Verktøy, seil og andre bruksgjenstander var til felles bruk for alle. Av alle bygder langs kysten var det ingen som ble ribbet så grundig som Flekkerøya og som under den første krigsvinteren slet med så mangfoldige mangler og savn.

Det var ikke bare Terje Vigen som rodde til Danmark etter korn. Fra Flekkerøya hadde vi Søren Engelsen som flere ganger var over Skagerak. Han hadde med sin 12 år gamle sønn, Hans, og de brukte «lillebåden». De rodde om dagen og seilte om natta for ikke å bli sett av engelske kryssere. De hadde med post fra Kristiansand. Denne hadde de under ei tilje i et slags skrin, som de fikk utlevert fra postkontoret. Dette var av bly slik at det kunne kastes overbord og synke hvis engelskmennene fikk fatt på dem. Etter noen dager kom de vel hjem fra Fredrikshavn med to-tre tønner rug samt posten til Kristiansand. De hadde sett fienden på avstand, men selv var de ikke blitt oppdaget.

Slik kjempet folket seg gjennom disse 7 lange årene som tilslutt endte med at Norge ble fritt i 1814. (Fra Voie og Flekkerøy menigetsblad nr. 7/96, v/Norman Liene)