Apropo julefortellinger

Fra Boyd’s andakt 9.12.1985
(Boyd var lærer ved Medieskolen på Gimlekollen, Kristiansand dengang.)

Petter fylte 10 år det året. Han gikk i 2. klasse, men han skulle egentlig ha gått i 4. klasse. De fleste som bodde i Petters by visste at han hadde vansker med å lære like fort som de andre.

Petter var stor, klomsete, og beveget seg sakte. Han tenkte sakte også. Men Petter var godt likt av de andre barna i klassen sin. Naturligvis var alle klassekameretene mindre enn Petter. Det hendte også at guttene i klassen hadde vanskelig for å skjule hvor irriterte de ble når Petter spurte om å få være med og spille fotball. Vanligvis klarte de å finne en måte å holde ham unna på, men Peter hang rundt dem likevel. Han klengte ikke - bare håpet.

Han var en ganske hjelpsom gutt, villig og smilende, og han ble en naturlig beskyttelse for de minste. Noen ganger når de eldre guttene jaget de mindre bort var det alltid Petter som sa: «Kan de ikke bli, de er da ikke i veien.»

Det året skulle Petter være med på et julespill på skolen. Han ville så gjerne være en hyrde som spilte fløyte..., men frøken gav ham en viktigere rolle. I det minste syntes hun det. Hun tenkte at verten i herberget hadde ikke så mange replikker. Og Petters størrelse ville passe godt. Det ville gjøre ham myndigere når han skulle nekte Josef og Maria å komme inn i herberget.

Så kom julaften da julespillet skulle framføres. Salen var fullsatt av forventningsfulle foreldre, søsken og ellers alle som var møtt fram.. Bak sceneteppet vrimlet det av hyrdestaver, skjegg og parykker, fugler og kongekroner. Og alle var spente. Men ingen - verken på scenen eller i salen - syntes kvelden var mere spenndnde og magisk enn Petter. Han sto på siden av scenen og og var så facinert av handlingen at frøken måtte se på ham hele tiden for å passe på at han ikke gikk inn på scenen før det var hans tur.

Så kommer Josef. - Sakte, mens han leder Maria varsomt mot døra til herberget.. Josef banker hardt på døra. Petter, verten i herberget står bak døra og venter. Han åpner døra brått og sier bryskt:
- Hva vil dere ?
- vi ser etter losji !
- Se andre steder. Petter ser rett fram. Her er helt fullt.
- Men vi har spurt overalt. Vi har reist langt og er så trøtte.
- Det er ikke plass i dette herberget. Kan du ikke forstå det.
- Vær så snill, kjære vert. Kona mi, Maria, skal ha barn. Hun trenger et sted å hvile. Er du sikke på at du ikke har bare et lite hjørne, vær så snill ?

For første gang slapper verten av på sin stive holdning. Han ser ned på Maria.
Det blir en lang pause. Lang nok til at publikum blir litt brydd. Frøken hvisker fra siden.-- nei - gå vekk.
- Nei - gå vekk - gjentar Petter automatisk.

Josef legger armen sin rundt Maria. Maria legger hodet mot skulderen hans, og de begynner på gå bort fra herberget. Men verten går ikke inn i herbeget igjen. Han står der i døråpningen og ser på det triste paret. Han åpner munnen. Øyenbrynene rynker seg av medynk. Øynene hans fylles av tårer. Han åpner munnen.

Og plutselig blir dette julespillet annerledes enn alle andre julespill. - «Ikke gå, Josef. Ikke gå Josef. Ta Maria med deg tilbake.»
Petters fjes bryter ut i et stort smil idet han roper ut: «Dere kan få mitt rom»